Første gang var i Alaska i 1999 under åpen himmel når vi lå i telt, men når vi flyttet til Drammen i 2011 sovnet jeg fra showet som kom den høsten fordi sengen var så varm.
I kveld hadde mamma og jeg nettopp sett ferdig Broen, vår yndlings svensk-dansk krimserie, og hun hadde lagt seg. Du sov i vogna ved siden av meg og jeg døste på sofaen når jeg merket plutselig at det var ikke bare byens lys bak de to furutrærne som vokter huset vårt.
Lange lysgrønne gardiner hadde begynt å bevege seg over fjellryggen i den stjerneklare himmelen, og jeg ble så glad at jeg måtte vekke mamma (som trillet deg videre etter å ha synes det var for kaldt på balkongen:-).
Jeg tok litt video men det blir nok vanskelig å se. Viktigst var å bare nyte det, noe jeg gjorde med hele sjela. Jeg ba selvfølgelig til gudene at de tar vare på deg og vår lille familie.
I dag var faktisk et lavpunkt i ditt liv, bokstavelig talt - vi fikk bekreftet at du ikke har gått opp i vekt de siste ukene, og mamma ble veldig lei seg. Hun elsker deg så høyt, vet du, og dere er på mange måter en person, og har vært det helt siden du begynte å vokse i magen hennes.
Jeg elsker deg med alt jeg er, jeg også, men det kan ikke måles med en mors kjærlighet. Vi er så heldige som har fått deg, kjære Sunniva, og selv om vi ikke har sovet mye og du har hatt det vanskelig med din melkallergi, så velger jeg å tro at det skal gå bra med deg og oss. Det er fortsatt en dag om gangen, og alt er nytt, men det er det mest fantastiske eventyret vi noensinne kommer til å være med på, og vi gleder oss til hvert skritt på veien med deg. Sov søt, vakre solen vår, og måtte nordlyset alltid danser i drømmene dine.
