Sommmeren (eller dens forsmak) kom plutselig denne helgen; våren har nesten ikke hatt tid til å melde seg. Når vi dro til sykehuset for to uker siden var det fortsatt snø og is på bakken her på Austad, når vi kom hjem med Sunniva 08.mai var det meste borte, og nå etter 17.mai ble det plutselig over 20 grader og alt er grønt.
For akkurat ett år siden kom det også en slik varmebølge som gjorde at jeg ble rastløs og kjente at jeg måtte ut i skogen for å utnytte det fine været. Da gikk jeg til fots fra huset vårt på Åskollen helt til Røysjø, der jeg badet, så en storlom og fikk en nydelig ørret. Denne gangen kjente jeg den samme rastløsheten, men jeg badet ikke - selv om jeg burde gjort det, sånn som de mange barna jeg så som lekte i vannet ved sandstranda på den nordlige enden av Blektjern.
I stedet gikk jeg til den sørlige enden av tjernet der det var stille og fant plassen der jeg hadde spilt inn videoen til denne bloggen 02.mai. Jeg tenkte meg at dette kunne være en fin fiskeplass, men det var et stort nedfallent tre i vannet med mange røtter og andre planter som hadde sikkert spist opp alle slukene mine. Så gikk jeg litt videre til bekkekilden og sto og kastet i en halvtime og fant roen jeg var ut etter.
Før jeg byttet plass ryddet jeg en del søppel som lå i vannkanten og langs med tjernbredden slik at den nye fiskeplassen min skulle være ren, fin og naturlig til neste gang, og til andre fiskere og turgåere. Jeg spøkte med meg selv at denne tjenesten kunne kanskje belønnes av tjerngudene med en fisk, men tenkte ikke mer over det og begynte å kaste igjen under det store treet til venstre for bekkekilden.
Alt var rett med verdenen, jeg hørte fuglekvitter og susen av vinden gjennom trærne, så et andepar (kanskje laksand) som svømte fram og tilbake i det siste sollyset på tjernet og kjente hvor godt det var å vite at jeg skulle komme hjem til min lille familie.
Rett etter at jeg hadde sagt til meg selv at dette skullle være siste kast, kjente jeg en kraftig napp på kroken og visste med en gang at det var en fisk! Men seinen ble litt slakk igjen og jeg tenkte at det var sikkert bunn eller et tre, men så flyttet seinen på seg med den gode tyngden og endret retning slik at jeg begynte å tro at jeg skulle få en i land. Og for en overraskelse når jeg dro den inn mot land: en kjempeørret, brun og sterk med flotte rosa farger på skinnet og en diger kjeft som gjorde at den lignet en laks.
Adrenalinen pumpet når jeg halte ham opp på gresset, og jeg var overrasket over at han ikke hadde kjempe mer, men så begynte han å sprelle. Jeg hadde vært så imponert over størrelsen at jeg tenkte 'denne må få lov til å leve, jeg klarer ikke å drepe en så vakker skapning.' Men når sprellingen begynte ble jeg litt stresset som vanlig, og kanskje instinktet mitt tok overhånd, for da tok jeg kniven og kuttet strupet på ham mens jeg sa en bønn for hans liv.
Etter at han ble stille var jeg så overveldet av følelser at jeg mistet nesten iPhonen min i vannet når jeg prøvde å ta bilder. Så var det å ta med ham hjem, noe jeg gjorde ved å bære ham på en tregren gjennom kjeven. Jeg bar ham stolt hele veien ned til Drafnkollen og inn til huset vårt, der Anette målte og veide ham 60cm lang (mer enn Sunniva!) og 1800g, langt den største jeg har fått.
Nå er ørreten frosset ned til foreldrene mine kommer fra USA. Jeg ble veldig glad å vite at lokale barn fra barnehagen og skolen i området var med på å sette ut ørretynglingene for to år siden. Kanskje Sunniva kan være med på hele prosessen om ikke så veldig lenge?
http://www.drammen.kommune.no/no/Nyheter/2011/Orretyngel-satt-ut-i-Blektjern/
No comments:
Post a Comment