Skunk dens and fox holes

Fox hole surrounded by tracks

Close-up of print

On today's walk we returned to the edge of Sun Valley by the road where I smelled a strong musty odor on my ski trip yesterday evening. The smell was still strong today, confirming the presence of one or more skunks, and most likely a den. I read afterwards that up to twelve female skunks may den together during winter.

Examining all the tracks on our way back through the fields, the ubiquitous whitetail trails were suddenly replaced by a smaller, furrier set of tracks - fox or coyote - along the irrigation ditch separating the Prairie from Oat Field. Hard to tell the difference between the two, but then I found the den, exactly where I've seen a fox disappear into two summers ago. So, I'll have to reexamine the tracks, but will suppose they belonged to the resident fox(es). And finally, a big set of turkey tracks nearby made for a delightful morning adventure.

Turkey track

Pileated Woodpecker

The bird life on the farm is just spectacular, even more so with all the feeders around the barn during winter. Today on our snow-driven walk in the fields we startled a pileated woodpecker from its roost, where it was seeking protection from the snow. A gorgeous bird with its deep black coloring, white trim and shock of red comb, big yet graceful in flight. Here's a photo from the internet.

New environment, new animals!

Today we went on two wonderful walks here on Echo Valley Farm, and we saw ten wild turkeys, three whitetail deer and a weasel-like creature. The turkeys were roosting in the trees between the Prairie and Deer Field, and they were scared to the ground by the sound of your stroller wheels breaking the thin crust of snow on the winter rye in the fields. Rather backwards logic, as they are nowhere as safe as in the trees, but hey - maybe that's why we eat them for Thanksgiving! Three young whitetails were furtively skirting the edges of the fields, and bolted when they heard us, but I observed their deep tracks in the not-yet-frozen ground when we passed by the places they had been. And finally, a flash of bushy white tail underneath the bushes and brambles that most likely belonged to a weasel, ferret or marten (recently observed by a local hunter). The winter moon rose over the fields and the clouds hurried home in the last of the pale sunlight, tiptoeing over the tallest bare branches of the trees that guard the creek, cold and flowing and dark.

Nordlys!!

Ååhh, Sunniva!! Dette må være enda et tegn på at du er en engel sendt fra himmelen til oss!! Endelig kom nordlyset som jeg har ventet så lenge for å se!! 

Første gang var i Alaska i 1999 under åpen himmel når vi lå i telt, men når vi flyttet til Drammen i 2011 sovnet jeg fra showet som kom den høsten fordi sengen var så varm.

I kveld hadde mamma og jeg nettopp sett ferdig Broen, vår yndlings svensk-dansk krimserie, og hun hadde lagt seg. Du sov i vogna ved siden av meg og jeg døste på sofaen når jeg merket plutselig at det var ikke bare byens lys bak de to furutrærne som vokter huset vårt.

Lange lysgrønne gardiner hadde begynt å bevege seg over fjellryggen i den stjerneklare himmelen, og jeg ble så glad at jeg måtte vekke mamma (som trillet deg videre etter å ha synes det var for kaldt på balkongen:-). 

Jeg tok litt video men det blir nok vanskelig å se. Viktigst var å bare nyte det, noe jeg gjorde med hele sjela. Jeg ba selvfølgelig til gudene at de tar vare på deg og vår lille familie. 

I dag var faktisk et lavpunkt i ditt liv, bokstavelig talt - vi fikk bekreftet at du ikke har gått opp i vekt de siste ukene, og mamma ble veldig lei seg. Hun elsker deg så høyt, vet du, og dere er på mange måter en person, og har vært det helt siden du begynte å vokse i magen hennes.

Jeg elsker deg med alt jeg er, jeg også, men det kan ikke måles med en mors kjærlighet. Vi er så heldige som har fått deg, kjære Sunniva, og selv om vi ikke har sovet mye og du har hatt det vanskelig med din melkallergi, så velger jeg å tro at det skal gå bra med deg og oss. Det er fortsatt en dag om gangen, og alt er nytt, men det er det mest fantastiske eventyret vi noensinne kommer til å være med på, og vi gleder oss til hvert skritt på veien med deg. Sov søt, vakre solen vår, og måtte nordlyset alltid danser i drømmene dine.

Klose=Nær

You woke up in pain tonight, and for once, I was able to comfort you while Mommy kept sleeping. She has been the hero since May 5, doing all of the hardest work; the midnight to dawn shifts, night after night, while I have either slept apart from you or just rolled over.

But our ten-minute embrace tonight was a moment I'll never forget; one of the most special times we've had. You held me completely, with all your little body - in a way you couldn't just weeks ago because you've grown so - and for the first time you let me hold you back just as tightly, cradling you in the crook between my chin and shoulder, singing your Sunshine song to you like we did when you were in the womb, breathing calmly for you to hear and feel, pressing my cheek and lips to your forehead, praying silently with all my being that you are taken care of, that I may care for you and do right by you for as long as I am privileged to do so.

"You'll always know, dear, how much we love you."

Asante Mungu kwa Tukyele Wetu

Tyttebær til TinySeen!

I dag gikk vi en tur med deg i barnevogn forbi Farhovdtjønn til Uvatn. På veien tilbake plukket mamma og jeg disse tyttebærne, som du har tydeligvis stor glede av! Med litt sukker blir det snart syltetøy, men du får ikke smake før neste høst:-)

Lemen!

Høstferien er her, og vi er på Rauland med mormor og morfar. Utrolig nok klarte vi å reise i går kveld til tross for en uke med veldig lite søvn, og vi fikk til og med vasket huset og hentet takkekortet ditt i tillegg!

Vi kjørte rv37 via Rjukan for første gang, langs med Tinnsjø og forbi Vemork, der tyskerne prøvde å lage atomkraft ved å bruke tungtvann, men ble hindret av en flere berømte aksjoner av motstandabevegelse, blant annet sprengning av en ferje der 14 nordmenn og 4 tyskere mistet livet.

Høsten er som alltid preget av død - på min morgentur fant jeg dette lemenet (som jeg måtte bare kose med:-) og rypefjær som hadde blitt revet av fuglen av et lite rovdyr, kanskje rev eller røyskatt. Blåbærne var dekket av frost men smakte fortsatt godt, men multene har forsvunnet og etterlatt bare de fine brune lønnelignende bladene.

Frost

Høstens første frost kom i natt, det er -2 grader kl0700 når jeg skriver dette, og terrasen, balkongen, lekeplassen og bilene er dekker med et tynt rimlag. Godt at jeg plukket de siste bjørnebærne i går kveld:-)

Høsten har kommet

Tiden flyr, kjære Sunniva, og du vokser og blir mer vakker for hver dag. Du holder oss litt opptatt også, jeg ser at jeg ikke har skrevet siden elevene begynte på skolen for en måned siden, og nå er det bare en uke igjen til høstferie! Da skal vi til Rauland sammen med mormor og morfar, som har så veldig lyst til å være mest mulig sammen med deg. For to uker siden fikk du besøk av mormor og tremenningen din Martha, som er 11 år og synes det er helt fantastisk å passe på deg. Uken før det var Ingrid på besøk med lille Eirin, som er snart ett år gammel.

I tillegg til besøk av folk har du hatt besøk av spennende dyr, kanskje aller mest spennende når to rådyr kom på beite i hagen til naboen vår fra Haugesund, rett ut forbi huset vårt. De hadde sikkert kommet ned fra Konnerudskogen via den lille stien som går gjennom Austad og ned til byen, og der fikk mamma knipset disse flotte bildene. Vi så også en grevling rett ved siden av E134 like før vi skulle inn i Strømsøtunnelen når vi kjørte tilbake fra Rauland. Da satt jeg meg inn i lokalhistorie og fant ut at Drammen hadde et så stort grevling problem på 90-tallet at de måtte avlive mange, akkurat som de gjør i Storbritannia nå. Det var min andre grevling, den første var i Oslo i hagen vår i 2004.

Ellers har vi hatt nærkontakt med biller og padder på vei opp til Blektjern, funnet molter på Rauland og høstet de første bringebærne og bjørnebærne fra hagen vår - Sunniva's Berry Patch! Høsten har kommet nå, og etter noen dager med voldsom regnvær denne uken er det ned i 3-5 grader om natta og når vi står opp om morgenen. Snart blir det frost, og alle planter og dyr skal trekke inn i seg selv og heimene sine for å overleve den lange norske vinteren, men vi skal reise til USA for å feire din første Thanksgiving og Jul!

Søndagstur

I dag gikk hele familien i en stor runde hjemmefra opp forbi Blektjern, til Hellashytta for en amme og kosepause, og så ned igjen via Fjell. Det er første gang vi tar hele runden, som er på cirka en mil, og det ble en kjempetur i skiftende vær, først klamt og varmt og så skyete og mørk og til slitt friskt og deilig med litt sol som tittet fram etter en regnbyge gjorde oss ganske blaute:-)

Humøret til mamma og pappa var minst like skiftende som været, men til slutt viste det deg nok en gang at i norsk natur er det 'ut på tur, aldri sur!' Klarte til og med å knipse noen flotte bilder av Sunniva og Mamma mens de lekte. 

Ellers var sensommerskogen veldig fargefull med bær av mange sorter - blåbærne var gode men bringebærne 'på hell,' som Anette lærte meg i dag, mens bærne på Hawthorn-trærne var knallorange i sin fulle pryd. Det var også noe som lignet Serviceberry, men ikke helt fordi det hadde gule småstein inni. Tok også et bilde av Philipendula, eller Meadowsweet, som pappa liker så godt og oppdaget når han var hos oss.

Lammanuten

I dag gikk André og jeg opp Tysvær kommunes høyeste topp, Lammanuten, på 631 moh. Det var en kjempefin tur med skiftende vær, mye sol og varme, og noen regnbyger med store, feite dråper som var veldig avkjølende:-) På veien opp drakk vi litt bekkevann, spiste årets første blåbær og fant en frosk som hadde forvillet seg fra myrene til høyfjellsområdet. På toppen blåste det enormt med en jevn fart på 30-40 kmph og stormkast opp mot 60-70, som videoen viser.

Vi hadde en utrolig 360 graders utsikt over hele Haugalandet, og i fjellboken i varden sto det at det var jerv og ulv i området før i tiden. Hvor langt tilbake i tiden må det har vært, tenkt vi? Etter litt søking har jeg funnet ut at det er faktisk noen ulver i grenseområdet mellom Vest Agder og Rogaland den dag i dag, og at det er jerv i Suldalsheiene. Mer enn nok motivasjon til å utforske vårt nærområdet enda nøyere i sommerene som kommer.

   

Siland!

Sunniva has just spent her first week in Vikedal, at the height of the short Norwegian summer - seven days of seventy degree weather (20+), swimming every day for me, and the whole cabin painted sunshine yellow. Our resident European Robin kept a close watch as she slept in her stroller outside on the lawn, where she fortunately avoided meeting another Vikedal baby - the European adder (hoggorm). A tiny one was spotted on the terrace, but a quick shovel sent his soul to Allah. Other than that, Sunniva also got a tiny tick on the nape of her neck, but we took it off without too much panic and seemingly no harm done. So it goes in wild places, and thus must parents and children always be alert. We are, of course, not only alert to danger, but also to beauty, as this video of a red-breasted merganser mother with her four ducklings shows. This is the third summer in a row I've observed them in our little bay (Smesvik) but the first time with a family.

Blektjern er for babyer

Det har vært en god stund siden sist jeg skrev på bloggen, men ikke på grunn av mangel på naturopplevelser. Blektjern har bydd på mange flotte stunder med Sunniva i vogn, senest i går om formiddagen da alt var stille og man hørte bare hviskingen av svalevinger, plaskingen av gladørret som har blitt fredet i ett år til (til sommer 2014), og kvitringen av sangfugler av alle sorter.

Denne linerlen liker seg best på de to steinene som ligger i vannet rett ut forbi sandstraden. Mens småtassene bruker dem til prøvehopping i vannet, bruker linerlen dem som en base for å begynne og avslutte jakten på insekter (se i nebben). Ellers har vi oppdaget to andefamilier - stokkandmødre med sine små, den ene familien med minst tre og den andre med opp mot ti andunger! Da blir det mye selskap for Sunniva når hun skal uti for første gang...

De små gledene

Ja, naturen og livet handler vel om alle slags gleder, fra den største ørreten til minste musen...

I dag gikk vi med barnevogn på den lille stien ved sidene av huset for første gang; et lite grønt pusterom mellom husene her på Austad Skog med ville vekster til alle kanter i hager og langs med stien. Plutselig stoppet Anette fordi hun så noe som beveget seg i det lange gresset - en markmus! Og ved nærmere blikk så vi at det var en babymus, like liten og søt som vår Sunniva. Alle mustrekkene var der, bare i miniatyr. De bittesmå runde svarte øynene, myke ører og følehår, skjør sammenkrøpt kropp og liten hale. 

Vi fikk gleden av å se på henne mens hun beveget seg over og under gress 'tufts' og mose til hun forsvant under røttene til et stort bjørketre. Ikke helt det samme blikkontaktet som Annie Dillard og hennes røyskatt, men allikevel en følelse av å ha sniket seg inn for et øyeblikk i en annen verden som vi mennesker tilhørte for fullt for ikke så veldig lenge siden...

Ørret til Sunniva

I går ble Sunniva to uker gammel, og takket være koselig besøk av mormor og morfar hadde jeg anledning til å stjele et par timer for å gå til Blektjern og prøve meg på sesongens første ørret. Disse dagene med Sunniva har vært helt vidunderlige, men etter så mye tid inne er det veldig godt å komme seg ut i naturen igjen.

Sommmeren (eller dens forsmak) kom plutselig denne helgen; våren har nesten ikke hatt tid til å melde seg. Når vi dro til sykehuset for to uker siden var det fortsatt snø og is på bakken her på Austad, når vi kom hjem med Sunniva 08.mai var det meste borte, og nå etter 17.mai ble det plutselig over 20 grader og alt er grønt.

For akkurat ett år siden kom det også en slik varmebølge som gjorde at jeg ble rastløs og kjente at jeg måtte ut i skogen for å utnytte det fine været. Da gikk jeg til fots fra huset vårt på Åskollen helt til Røysjø, der jeg badet, så en storlom og fikk en nydelig ørret. Denne gangen kjente jeg den samme rastløsheten, men jeg badet ikke - selv om jeg burde gjort det, sånn som de mange barna jeg så som lekte i vannet ved sandstranda på den nordlige enden av Blektjern.

I stedet gikk jeg til den sørlige enden av tjernet der det var stille og fant plassen der jeg hadde spilt inn videoen til denne bloggen 02.mai. Jeg tenkte meg at dette kunne være en fin fiskeplass, men det var et stort nedfallent tre i vannet med mange røtter og andre planter som hadde sikkert spist opp alle slukene mine. Så gikk jeg litt videre til bekkekilden og sto og kastet i en halvtime og fant roen jeg var ut etter.

Før jeg byttet plass ryddet jeg en del søppel som lå i vannkanten og langs med tjernbredden slik at den nye fiskeplassen min skulle være ren, fin og naturlig til neste gang, og til andre fiskere og turgåere. Jeg spøkte med meg selv at denne tjenesten kunne kanskje belønnes av tjerngudene med en fisk, men tenkte ikke mer over det og begynte å kaste igjen under det store treet til venstre for bekkekilden.

Alt var rett med verdenen, jeg hørte fuglekvitter og susen av vinden gjennom trærne, så et andepar (kanskje laksand) som svømte fram og tilbake i det siste sollyset på tjernet og kjente hvor godt det var å vite at jeg skulle komme hjem til min lille familie.

Rett etter at jeg hadde sagt til meg selv at dette skullle være siste kast, kjente jeg en kraftig napp på kroken og visste med en gang at det var en fisk! Men seinen ble litt slakk igjen og jeg tenkte at det var sikkert bunn eller et tre, men så flyttet seinen på seg med den gode tyngden og endret retning slik at jeg begynte å tro at jeg skulle få en i land. Og for en overraskelse når jeg dro den inn mot land: en kjempeørret, brun og sterk med flotte rosa farger på skinnet og en diger kjeft som gjorde at den lignet en laks.

Adrenalinen pumpet når jeg halte ham opp på gresset, og jeg var overrasket over at han ikke hadde kjempe mer, men så begynte han å sprelle. Jeg hadde vært så imponert over størrelsen at jeg tenkte 'denne må få lov til å leve, jeg klarer ikke å drepe en så vakker skapning.' Men når sprellingen begynte ble jeg litt stresset som vanlig, og kanskje instinktet mitt tok overhånd, for da tok jeg kniven og kuttet strupet på ham mens jeg sa en bønn for hans liv.

Etter at han ble stille var jeg så overveldet av følelser at jeg mistet nesten iPhonen min i vannet når jeg prøvde å ta bilder. Så var det å ta med ham hjem, noe jeg gjorde ved å bære ham på en tregren gjennom kjeven. Jeg bar ham stolt hele veien ned til Drafnkollen og inn til huset vårt, der Anette målte og veide ham 60cm lang (mer enn Sunniva!) og 1800g, langt den største jeg har fått.

Nå er ørreten frosset ned til foreldrene mine kommer fra USA. Jeg ble veldig glad å vite at lokale barn fra barnehagen og skolen i området var med på å sette ut ørretynglingene for to år siden. Kanskje Sunniva kan være med på hele prosessen om ikke så veldig lenge?

http://www.drammen.kommune.no/no/Nyheter/2011/Orretyngel-satt-ut-i-Blektjern/ 

Blektjern

Sunniva mater endene!

I går gikk vi en liten tur langs Drammenselva i regnværet; det første regnet vi har hatt siden høsten. Det har vært en lang og kald vinter, med mellom fem og femten kuldegrader om natta fra januar helt til april. Selv om vi solte oss i hagen vår i påsken (den beste på 40 år i Norge) og dagene blir nå lengre og lysere, er det fortsatt mye snø og is på bakken, spesielt her på Austad Skog som på 120 moh ligger på skyggeside av Drammen på denne årstiden.

Nå har vi virkelig lyst til at våren skal komme slik at Sunniva blir en vårbaby. Siden begge foreldrene hennes er glade i fugler (spesielt pappa;-) tok vi med oss litt brød til elva i går. Det var mange sultne ender og måker som møtte oss der. Stokkand var selvfølgelig den vanligste arten, men de ble jaget av de hissige hettemåkene som prøvde å stjele alle brødsmulene vi kastet. Det ble til og med krangling mellom stokkendene, som bet i halene og svømte rundt på ryggene til hverandre i grupper på to, tre og fire.

Midt i kaoset dukket det plutselig opp (bokstavelig talt) en fantastisk spennende and som jeg ikke hadde sett på nært hold før - kvinand! Med sine flotte farger og utrolige dykkeevner var denne iøyenfallende anden på jakt under vannet etter alle smulene som de andre ikke spiste. Jeg klarte å filme en liten video mens Anette og Sunniva sto og koste seg med matingen.

Det var også noen toppandpar og et laksandpar som ser ut til å oppholde seg ved elvebredden hele vinteren, akkurat som svanene som hekker i Mjøndalen og er et av de vakreste synene i Drammen. I dag er det fortsatt grått ute, men temperaturen skal endelig stige, og jeg skal være på utkikk etter nordlys i natt ettersom det var et kraftig utbrudd på solen for to dager siden.

Gaupe

Forrige helg drømte jeg at en gaupe jaget meg, men ikke på en skummel måte. Den var mer nysgjerrig og ville kanskje vise meg noe, men den sa ingenting. Jeg våknet med et klart bilde av dyret i hodet mitt, og tenkte at det var ingen tilfeldighet at det skjedde rett etter at jeg hadde hatt nærmøter med mår, elg og ørn.

Jeg leste etterpå i Medicine Cards, en bok utgitt i 1988 av to indianere (Native Americans) som betydde mye for meg når jeg gikk i fjellet i Alaska og på The Appalachian Trail. Boken samler inn kunnskap fra forskjellige indianerstammer om hvilken 'medisin' (makt, beskjed, osv) dyr har for oss mennesker. Dette er kjernen i indianernes tro, som jeg føler sterke bånd fordi jeg deltok i seremonier med indianere i New Hampshire og California (der jeg også så gaupe!).

Jeg ble glad når jeg leste om medisinen til dyrene jeg hadde opplevd de siste ukene: Elg står for for Self Esteem, Ørn for Spirit, og Gaupe for Silence, blant andre betydninger. Bare noen dager etter drømmen min kom det en artikkel i avisen om at et rådyrkadaver var funnet like ved Aron på Åssiden, drept og halvspist av en gaupe. Naturforvalterne tror at det bor minst én gaupefamilie i Drammensmarka, og dette synes jeg er helt fantastisk.

Som indianerne, tror jeg at dyr har mye å lære oss, og at det å leve i harmoni med natur er en viktig del av å leve et åndelig liv. Jeg føler meg heldig som bor i Drammen, en liten by omringet av vill natur, og jeg gleder meg til flere opplevelser i nærområdet. Nå har det kommet 10cm med nysnø det siste døgnet, og det ligger mer i vente. Dette betyr flere skiturer og kanskje flere møter med dyr. Det finnes mye medisin i skogen, noe som nordmenn og indianere er nok enige i.

Kongeørn!

En dryssing med nysnø i går og kuldegrader framover gjør at skisesongen er fortsatt i gang. I dag morges gikk jeg hjemmefra til Konnerud, der jeg gikk World Cup løype og traff en landslagsløper fra Estland som trente til onsdagens sprint:-)

Men turens høydepunktet var når jeg kom til toppen av bakken ved Djupdalen på vei tilbake til Drafnkollen og så at en stor skikkelse skygget for solen. Den gikk rundt og rundt i majestetiske ringer, og når morgensolen lyste bakom, så jeg klart og tydelig de hvite flekkene under vingene og halen som er sikre kjenntegn på en ung kongeørn.

Det er lite som jeg har opplevd i naturen som er så åndelig som å treffe på ørn. Jeg glemmer aldri møtet med en kongeørn på en fjelltopp i Alaska 01.08.99. Siden har jeg kanskje sett et par stykker fra langt hold, men i dag fikk jeg frysninger når denne seilte i himmelen ikke mer enn 100m fra meg.

Etter at den forsvant var det som om jeg våknet til verden for aller første gang. Lette vindpust blåste nysnøen fra bjørkene og grantrærne, og solen tittet opp over fjellsiden og gjorde det hele til et eventyrland. Ørnen som hadde kapret sjelen min var borte, men alt jeg så etterpå var med han sine øyner.

Endelig elg!

Hvem hadde trodd at bare noen få timer etter at jeg postet om elgspor skulle jeg få se min første elg i Norge!! Men det var ikke i skogen; nei, det var på en liten øy midt i Drammenselva! Skogens konge hadde nemlig bestemt seg for å ta en liten svømmetur i by'n:-) Her er linken til artikkelen, samt et par bilder jeg klarte å knipse med iPhone. Det hele var tilfeldig fordi jeg kjørte Anette til gravidyoga og når vi kjørte over broen viste det seg at den stakkars elgkua var der ennå - hadde blitt værende på øya i flere timer siden svømmeturen!

http://dt.no/nyheter/elgdrama-i-drammen-1.7787509



...en halvtime senere...

...Tror det eller ei, saken har blitt enda mer spennende! Når jeg kjørte tilbake for å hente Anette etter å ha skrevet dette innlegget, dukket plutselig elgkalven opp i rundkjøringen rett foran bilen!! Det var helt sprøtt å se den hengslende gangen som er et av de største kjennetegnene hos elg. Jeg bare måpte og kjørte sakte bak henne mens jeg prøvde å få tak i iPhonen for å filme, men så sprang den bak noen boliger. Jeg fortalte det hele ivrig til Anette når jeg hentet henne, og hun ville selvfølgelig fortsette jakten. Det må ha vært skjebne i dag, fordi hun hadde sagt til meg tidligere (når jeg var skuffet over ikke å ha sett svømme-elgen) at 'den rette elgen kommer til å dukke opp for deg på den rette tiden.' Kloke kone har jeg, og hun var belønnet ved å se elgen en siste gang gående på en kirkegård, følgt tett av en politibil.

Vi vet fortsatt ikke om elgkua har blitt gjenforent med kalven, men håper at de finner hverandre og at ingen må avlives. Sånt kan det gå i naturen - det vet vi fra Afrika - og selv om Drammen er kanskje ikke like vill som Iringa, er det uten tvil en by vi blir bare gladere og gladere i:-)

Hva skjær'a?!

Noe av det beste med vårt nye hus er utsikten over Drammen, elva, fjorden og fjellene, samt nærheten til marka som er rett bak oss. I dag våknet vi til frost på trærne, og jeg var heldig som klarte å ta disse skjærebildene i tolvtida, like før frosten forsvant pga sola. Dette skjæreparet har begynt å bygge reir denne uken i det store furutreet foran huset vårt, og jeg har hatt gelde av å se at de bærer kvister og smågrein døgnet rundt for å gjøre det koselig for deres små - akkurat som vi gjør med rommet til Sunniva!

Den Ville Vesten

De to årene vi bodde i California var rike med naturopplevelser. Kysten i Marin County var et yndlingssted der vi dro ofte og tok disse bildene av Fallow Deer, Tule Elk (ikke elg!), quail og en flott slange. Elkbildet er tatt av Anette, som fanget dette eksemplaret idet han stilte seg ved siden av et skilt som advarer turister mot disse dyrene! Ikke noe farlig da, vi storkoste oss ved å komme så tett innpå disse store, flotte dyrene.

Dyrelivet på gården

Familiegården vår, Echo Valley Farm i New York, er et dyreparadis. Ikke bare har vi gårdsdyrene som sauer og høns, men i skogen, becken og åkrene bor det hundrevis av arter, noen året rundt og andre som sesonggjester. Noen av mine første minner fra barndommen er å gå turer i skumringen for å se etter Whitetail Deer, som har faktisk blitt så mange i USA at de regnes som skadedyr. Ofte kan man se villkalkuner (se bilde fra 2007) som leter etter mat ved siden av hjortene. Ellers er det mange andre fuglearter, blant annet Great Blue Heron, Red-Tailed Hawk og forskjellige ugler som vi hører ofte men ser sjeldent. Vi hører også prairieulv ganske ofte, men jeg har aldri sett en.



I fjor sommer når jeg var på gården så jeg en diger brun ugle som fløy over åkrene og landet like ved steinveggen ved de døende crabapple trærne. Jeg gikk også mange ganger opp og ned hele bekken og ryddet vekk busker og trær som hadde vokst eller falt og hindret vannet i å renne. Det var da at jeg hadde tre fantastiske opplevelser på en dag - jeg tråkket nesten på en skilpadde (snapping turtle) som var like stor som et bilhjul og nedgravd i gjørme, overrasket en vannrotte (muskrat) som svømte elegant under vannet i solskinnet, og til slutt filmet denne vannslangen som dukket opp ved badekulpen.
http://www.youtube.com/watch?v=WdzLcJTfTfg

Langtur!

I går begynte jeg turen 0745 og det ble til slutt den lengste jeg noensinne har gått på ski: 37km fra Drafnkollen helt til Mjøndalen og Bremsa naturreservat, som har flott skog og fantastiske skiløyper. På vei så jeg mye elgspor, men ingen elg! Det å se elg er en av de store drømmene mine, håper det skjer om ikke så veldig lenge. Ellers var det mye spor etter smådyr - hare og kanskje mår eller røyskatt.

Dyrebilder

Her er det noen bilder jeg har tatt av spennende dyr i Norge de siste årene. Det er rein og rype fra bryllupsreisen vår til Tromsø, Ærfugler og en steinkobbe fra Vikedal, og ellers litt mer vanlige dyr fra hverdagen vår i Drammen. Ørreten er fanget i Røysjø i mai 2012, og kjøttmeisen fløy inn på kontoret mitt på skolen, men jeg reddet ham og satte ham ute igjen:-)